Sunday, July 1, 2012

En norsk mormons tanker om Mitt Romney


Dette er en bloggpost jeg har tenkt lenge på. Som de fleste medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har jeg blitt konfrontert med muligheten at Mitt Romney, et annet medlem i kirken min, kan bli president for USA ved årets valg. Jeg har fulgt med på det politiske sirkuset og betraktet hvordan kirken min har blitt behandlet med respekt av noen, med forakt og hån av andre, som en del av det store dramaet som er det amerikanske presidentvalg. Her er noen tanker som jeg har fått om Mitt Romney og min tro i lys av disse hendelsene, og som jeg gjerne vil dele med andre i kirken min og nordmenn generelt:

Som medlem i et trossamfunn som er en minoritet i Norge (omtrent 5,000 medlemmer så vidt jeg vet) er det alltid spennende å se et annet medlem oppnå posisjoner av innflytelse og respekt i samfunnet. Litt på samme måte som jeg liker å lese om folk fra Siljan når de gjør noe positivt så de blir nevnt i avisa. Bra om det er lokalavisa, bedre om de er riksdekkende aviser (Siljan har forresten 2,000 innbyggere sist jeg sjekket, så sammenligningen er ikke så langt unna). Det virker som om den personen i avisa på en måte utvider horisonten for hva noen fra Siljan kan klare, og som en gutt fra Siljan virket det som om jeg fikk del i det positive avisa sa om denne personen. Det er det samme med Mitt Romney. Uansett hvilket parti jeg holder med så er det smigrende at noen som tilhører samme lille trossamfunn som meg kan bli vurdert og oppholdt som en toppkandidat for en av de vanskeligste og viktigste jobbene i verden. Det er litt som det Jesse Jackson sa da Joe Lieberman ble valgt som første jødiske visepresidentkandidat i 2000: "Each time a barrier falls for one person, the doors of opportunity open wider for every other American." (Hele artikkelen kan leses her http://www.washingtonpost.com/opinions/romney-and-americas-promise-of-religious-freedom/2011/10/12/gIQAIHOihL_story.html ). Datteren min ble født i USA i 2010 mens jeg studerte der, og det er flott å vite at troen vår ikke ville være et hinder for henne dersom hun engang har lyst til å bli president for USA. Akkurat som da Kennedy ble den første katolske presidenten i USA håper jeg at fordommer vil falle og at barrierenes fall vil åpne muligheter for meg og andre av min tro som vi tidligere var eksludert fra.

Samtidig så håper jeg at verken medlemmer, mediene, eller folk generelt vil feilta Mitt Romney som representant for kirken, eller kirken som representant for Mitt Romney's ideologi og politikk. Han er en politiker, ikke en profet, og han kommer til å ta pragmatiske avgjørelser basert på parti, logikk, taktikk, og personlige overbevisninger som stammer fra hans bakgrunn i næringsliv og politikk og ikke nødvendigvis fra troen hans. Kirken er politisk nøytral og støtter ikke noen partier eller kandidater. Medlemmer av trossamfunnet mitt finnes over hele det politiske spektrum fra Senate Majority Leader Harry Reid og Rep. Jim Matheson på venstresiden til Mitt Romney og Senator Orrin Hatch på høyresiden. Videoen nedenfor kan kanskje forklare det bedre enn det jeg kan.


Jeg kan ikke forsvare alt det folk fra Siljan gjør eller alle valgene de tar. Det finnes flotte folk i Siljan og det finnes fæle folk i Siljan. På samme måte håper jeg ikke at noen vil skjelle meg ut for det "Kandidaten min" velger å gjøre og prøve å holde meg personlig ansvarlig for det. Politikk deler alltid folk i forskjellige grupper, og som medlemmer finner vi oss delt i forskjellige kategorier av mediene, selv om vi deler den samme troen. Jeg har gode venner i kirken min fra alle politiske partier, både i USA og i Norge. Det at vi deler samme tro betyr ikke nødvendigvis at vi deler samme oppfatning om utenrikspolitikk eller utbygning av hurtigtogruter i Norge. Som Tocqueville sa i Democracy in America

"As long as a religion rests upon those sentiments which are the consolation of all affliction, it may attract the affections of mankind. But if it be mixed up with the bitter passions of the world, it may be constrained to defend allies whom its interests, and not the principle of love, have given to it; or to repel as antagonists men who are still attached to its own spirit, however opposed they may be to the powers to which it is allied."

Det er spennende å se at et medlem av kirken min kan delta i politikk på lik linje med Barack Obama og Jens Stoltenberg. Personlig håper jeg at Mitt Romney, om han blir valgt, oppfyller løftene sine om å ende gjeldskrisen i USA, oppmuntre økonomisk vekst, og føre sammen pragmatiske politikere fra begge partier for å finne løsninger som gjør livet bedre og rikere for de fleste av oss andre i verden som er avhengie av USA. 

Men håpet som jeg har om det er ikke et religiøst håp. Det er som de fleste av oss som avlegger en stemme på en politiker eller et parti: Litt nølende, tvilende, i stadig kamp mot kynismen som sier at alle politikere er like og at de bare gjør det verre alle sammen. Dersom han gjør en god jobb så er det godt for alle. Dersom han blir enda en skuffelse så er det synd, men det har ingen virkning på mitt forhold til Gud eller min tro. 


Sunday, May 13, 2012

Å komme hjem til mamma


Hva har det betydd for mitt liv at jeg har hatt en mamma jeg kunne komme hjem til? Etter en tung skoledag husker jeg at jeg gikk hjem fra bussholdeplassen. Da jeg kom opp bakken til der jeg kunne se huset mitt begynte hjertet mitt å letne. Jeg visste at der hjemme var varme, og mat, og mamma. En person som elsket meg betingelsesløst som hennes barn. En jeg visste at jeg alltid kunne stole på. Hos henne kunne jeg få trøst, og vite at alt ville gå bra til slutt. 

På grunn av henne var huset vårt virkelig et hjem, hvor det luktet godt fra kjøkkenet rundt middagstider, og møbler var arrangert på en måte så det virket lunt og hyggelig.
De vanskeligste årene i livet mitt hvor det ofte var vanskelig å stå opp om morgenen var det så viktig for meg å vite at noen var glad for å se meg hver morgen. Noen som kunne se forbi mitt gretne morgenansikt og likevel være optimistisk og glad.

Uten mamma ville jeg ikke ha blitt den personen jeg er idag. Jeg er nå selv en pappa med en liten jente her og en liten gutt på vei. Når hun våkner om morgenen må vår lille Zoey først se mammas smil før dagen virkelig kan starte godt, og det er alltid stor jubel når mamma kommer gjennom døren. Noe av det vakreste denne verdenen kan vise er kjærligheten mellom en mamma og et barn.


Jeg er takknemlig for at jeg har en mamma, og for at min kjære Kaja er en mamma til jenta vår. Jeg håper jeg kan være med dem begge i all evighet.

Wednesday, February 22, 2012

En datters kjærlighet




En veldig vis venn av meg fortalte meg en gang at han ikke hadde visst hva det virkelig betydde å være en mann før Gud ga ham en datter. Jeg lurte på hva han mente med det. Nå som jeg har en datter selv vet jeg fortsatt ikke helt hva han mente, men jeg tror jeg beginner å forstå litt av det. Det er et unikt naturlig bånd mellom far og datter. Som en av fem gutter så jeg ikke det båndet i min oppvekst, og begynte først å merke det da jenter ble en viktigere del av hverdagen og jeg prøvde å forstå disse fremmede vesnene ;) 

En historie som fortsatt rører meg hørte jeg fra ei jente som en dag fikk vite at en klassekamerat hadde begått selvmord. Hun gikk hjem til gården sin så fort hun kunne og lette med en gang etter faren sin. Da hun ikke fant ham i huset gikk hun ut til låven. Med en gang hun fikk øye på ham løpte hun inn i armene hans og gråt i strie strømmer. Han stod der bare stille og holdt henne, og hun følte seg trygg. Denne jenta hadde ikke det beste forholdet til faren sin, og de kranglet ofte. Men når det virkelig gjalt så var det ham hun ville ha til å trøste henne og holde henne. Det var der hun kunne føle seg trygg når alt annet var galt. 

Den lille jenta mi er fortsatt veldig ung, og det er mange ting hun ikke forstår ennå. I begynnelsen var det ikke lett å være annenrangs til mammaen hennes (men så har de jo kjent hverandre 9 måneder lenger enn det hun har kjent meg da). Men i det siste har hun blitt mer og mer av en pappajente, ihvertfall til visse tider. Når hun våkner opp om morgenen leter hun etter meg med øynene sine, og hun blir ikke fornøyd før hun finner pappa og gir ham dagens første smil. Ikke noen bedre måte å våkne opp på enn ved solstråler fra lillejenta mi.
Selv føler jeg et sterkt ansvar for henne. Jeg kommer til å være den mannlige rollemodellen hennes, og hun kommer til å bruke meg som målestokk for hvordan hun kan forvente at menn skal behandle henne, og hva slags egenskaper hun bør se etter når tiden har kommet hvor hun vil finne seg sin egen livsledsager. Jeg håper jeg kan være verdig den tilliten. Men en ting skal være sikkert: det er ingenting som motiverer meg mer til å være en god ektemann og far enn å se hvilken tillit og tro min kone og datter har til meg. Kanskje det er noe av det vennen min mener med å vite hva det vil si å være en mann. 
 
Videoen under var det som fikk meg til å tenke på far/datter-forhold. Det er en vakker kortfilm om livets kretsløp sett i perspektiv av en far og en datter. En av de beste jeg noensinne har sett.  

Friday, February 10, 2012

Noen som kjenner meg bedre enn jeg selv

Som jeg nevnte tidligere er jeg et medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. I kirken min har vi et sitat jeg liker der Gud sier “Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke” og et annet sted “Dere kan ikke med deres naturlige øyne i øyeblikket se hvilken plan deres Gud har med det som skal komme heretter.” I begge sitatene sier Gud stort sett ”Vær tålmodig, stol på meg. Dere kan ikke helt forstå hvorfor ennå, men en dag kommer dere til å forstå.” I løpet av livet mitt har det vært noen ting Gud har fortalt meg at jeg skulle gjøre eller ikke gjøre uten at jeg den gang visste helt hvorfor, men nå som jeg ser tilbake er jeg så glad for at jeg hørte på ham. Litt som i denne sangen.

Vi har alle lyst til å være forberedt når de store livsforandrende øyeblikkene kommer i livene våre: første gang en virkelig elsker noen, når en blir gift, når en blir pappa eller mamma for aller første gang, osv. Men når en kommer dit oppdager en at en aldri er helt forberedt på det. Disse øyeblikkene forandrer alt: hvordan vi ser oss selv, vår hverdag, vårt følelsesliv og hvordan vi ser verden. Vi blir kastet ut i en ny virkelighet der universets lover har forandret seg og vi ikke helt vet om vi faller eller flyr. I slike øyeblikk er det ikke lett å ”følge hjertet sitt” fordi hjertet selv prøver å finne en ny balanse og ikke helt kan bestemme seg om det skal være i halsen eller magen ;) Dersom jeg hadde fulgt alle følelsene og tankene mine da jeg først ble sammen med Kaja, kona mi nå, er jeg ganske sikker på at forholdet ikke hadde vart lenge. Jeg er så glad for noen enkle prinsipper som Gud hadde lært meg så jeg kunne unngå de mange fellene og fallgruvene som fantes underveis til der vi begge hadde lyst til å komme.

For eksempel, i kirken min har vi noe som heter kyskhetsloven. Den sier at en ikke skal ha sex før ekteskapet og at en skal være ett hundre prosent trofast når en er gift. Vi har også et prinsipp som heter handlefrihet. Det betyr at en skal respektere andres rett til å velge og til å føre sitt liv slik de selv velger å gjøre. Da jeg ble sammen med Kaja hadde jeg vært forelsket i henne i omtrent 8 måneder (hun visste om det i omtrent 6 av dem). Jeg vet at mange menn i min situasjon føler et sterkt ønske om å kunne ’sette sitt merke’ på jenta si, for å kunne bekrefte at ”hun er min!” For menn skjer det ofte gjennom intimitet, og jeg hadde så lyst til å kysse henne. Men for henne var det viktig å sette grenser og være sikker på at hun ikke forhastet noe. Respekten jeg hadde for henne og hennes handlefrihet fikk meg til å tøyle meg. Jeg prøvde ikke å skyve grensene hun hadde satt, og det ga meg sjansen til å bli mye bedre kjent med henne. For Kaja ble det et bevis på at hun kunne stole på meg og at jeg respekterte grensene hennes. Til slutt hadde vi vårt første kyss rett etter at vi var blitt forlovet, som forresten også var det hun hadde ønsket seg.

Nå som jeg ser tilbake tre år senere er jeg så glad for hvordan vårt forhold utviklet seg. Jeg ser og hører eksempler fra en del venner og kjente på hvordan det kanskje kunne ha gått ellers. Det er så mange gutter som ikke kontrollerer det ønsket om å vise sitt ’eierskap’ av jenta si, og derfor skyver grenser for intimitet som jenta ikke er klar for. Resultatet er ofte en gjensidig mistro, jenta fordi hun vet han kan få henne til å gjøre noe hun egentlig hadde bestemt seg imot, og han fordi hun ikke reagerer på den måten han hadde håpet eller trodd. Andre gutter prøver å hevde eierskap ved å såre henne, og derved bevise for seg selv hvor stor makt han har over henne. Til slutt blir mange forhold en maktkamp som ikke har noe å gjøre med ekte kjærlighet. Dersom det går videre så kan det lett skje at fysisk tiltrekning overskygger alt annet i forholdet, og at en en dag våkner opp og blir klar over at det er alt som holder en sammen. Jeg har hatt sjansen til å bli kjent med kona mi, jeg forstår litt hvordan hun tenker, hva som gjør henne glad eller lei seg, hva som får øynene hennes til å lyse opp, hva som er vakkert for henne, og hva hennes drømmer er. Dette kan en lett gå glipp av dersom det fysiske overskygger alt. 

Dette er tendenser som jeg var delvis klar over før, men det er først nå etter noen år som gift mann at jeg virkelig kan verdsette visdommen i kyskhetsloven. Når en deler alt som i ekteskap føler man en utrolig sterk forbindelse til sin ektefelle. Jeg blir mer og mer klar over at livet mitt nå er ”oss” og at jeg ikke bare lever for meg selv lenger. Denne sterke forbindelsen kommer ofte sammen med en forferdelig angst for å miste den en er glad i, enten ved død eller ved at den andre ikke vil ha en lenger. Når jeg fikk slike ”angstanfall” tidlig i ekteskapet vårt (ja, det var nesten så sterkt) så visste jeg at vi hadde gitt et høytidelig løfte til hverandre og til Gud om å elske og ære hverandre og holde oss til hverandre og ingen andre for tid og all evighet. Jeg kunne se på gifteringen min og føle en varm sikkerhet at dette kommer til å vare. Jeg vet jeg kan stole på Kaja, og hun vet at hun kan stole på meg. Det er så hjerteskjærende å høre på venner som opplever den samme angsten og blir klar over at ”mitt liv er bundet til en som ikke er bundet til meg, en jeg ikke vet om jeg kan stole på, en som hvert øyeblikk kan forlate meg for den neste den finner som er mer attraktiv enn meg.” Venner som opplever å bli bedratt, forlatt, og som fortsatt føler seg bundet til en som ikke er verdig deres kjærlighet.

Dette er bare noen av eksemplene på hvorfor jeg er glad for at jeg fulgte noe Gud fortalte meg, selv om jeg først ikke visste helt hvorfor. Jeg er glad for at noen kjenner meg bedre enn jeg selv.

Monday, January 30, 2012

Jeg er glad i deg

Vet du? Norske er et pussig språk. Vi begynner setninger med nei selv om vi faktisk sier ja (“Skal vi gifte oss?” “Nei, jeg får vel si ja til det da”), vi sier “ha det,” uten at vi sier akkurat hva vi vil den andre skal ha. Jeg tenkte på måten vi uttrykker kjærlighet til hverandre på norsk. Vi sier ”jeg er glad i deg.” Bare prøv å oversette det uttrykket direkte! ”I am glad in you” eller ”I am happy in you.” Likevel passer det liksom på norsk. Det får meg til å tenke på den deilige følelsen jeg får når jeg tenker på den lille ettårige jenta mi eller på kona mi, når jeg tenker på det at vi er en familie og at vi kommer til å være sammen idag, imorgen, og har hele livet sammen foran oss.

”Jeg er glad i deg.” Ikke bare ”du gjør meg glad.” Det høres så selvisk ut, som om den andre bare har den funksjonen for en. Jeg er glad i deg betyr for meg å være full av takknemlighet for den gaven den andre er i livet mitt, og å ønske av hele mitt hjerte å kunne gi tilbake ihvertfall en liten brøkdel av den gleden som jeg føler. Det betyr at jeg verdsetter deg for den du er, og ikke for hva du kan eller ikke kan gi meg.
Jeg er glad i deg betyr ikke å leve på en sky. Selv om jeg er relativt nygift fortsatt så vet jeg det. Hver dag har sine små vanskeligheter eller misforståelser som jeg og kona mi må overvinne sammen. Det er kanskje lett å si ”jeg er glad i deg,” men det er noe annet å bestemme seg for å også leve slik fra dag til dag. Jeg lever ikke bare for meg selv lenger. Mitt liv er større enn bare meg selv nå, sammenflettet med en kone og et barn som trenger meg slik som jeg trenger dem. Jeg kan ikke bare gjøre hva jeg vil når jeg vil. Det finnes stadig hensyn jeg må ta, stadig noe å bidra med, en tjenestegjerning, en liten vennlig tekstmelding, et kjøkken som aldri synes å holde seg rent ;) 

Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig i hele livet mitt. Aldri før har jeg følt at livet har så mye mening. Aldri før har jeg visst hvordan det er å holde et lite liv i hendene sine som stoler så betingelsesløst på en.

”Jeg er glad i deg” betyr at mitt liv ikke bare er mitt eget, og gleden er ikke min egen lenger. Jeg er glad i deg. Min glede er i deg, i oss.

Her er en sang som vi liker å synge sammen

Tuesday, January 17, 2012

Vi stoler på deg

For et par år siden kom jeg hjem til Norge etter å ha bodd et halvt år i England. Jeg møtte opp på Statens vegvesen i Notodden for å ta førerprøven min. Mens jeg fylte ut papirene og ventet nervøst på at klokka skulle nå prøvetiden min så jeg en sjokoladeautomat. Det vil si, det var ikke noen vanlig sjokoladeautomat med kjøleelementer og elektronikk. Automaten bestod av en papphylle med Daim, Stratos, Snickers og andre søtsaker utstilt med en pris skrevet under dem med tusj. De stod åpent, uten noe lokk eller noen glassvegg foran. I midten var det en liten åpning i pappen der en kunne betale, med påskriften: “Vi stoler på deg.” I det øyeblikket var jeg veldig stolt av å være norsk. Jeg hadde nettopp kommet fra et halvt år i det som kanskje er verdens mest overvåkede land. I hver buss, hver butikk, og til og med i enkelte parker stod det på skilt med stor skrift “Vi ser hva du gjør” eller “Smil! Du er på overvåkningskamera!” Hver gang jeg så et varselskilt der stod det tydelig skrevet hvor mange års fengsel eller hvor stor bot en kunne forvente dersom en brøt forbudet. Og så kommer jeg hjem til “Vi stoler på deg.”

Hva betyr det for oss at vi viser og blir vist tillit? En undersøkelse fra European Social Survey (ESS) viser at nordmenn er de mest tillitsfulle i Europa. 9 av 10 nordmenn mener det ikke er noen grunn til å være forsiktig eller skeptisk når en møter nye mennesker. I Øst-Europa generelt mener bare 3 av 10 det samme. Betyr det at vi er naive? Anders Todal Jensen, professor i statsvitenskap ved NTNU sa noe veldig interessant om det i 
Aftenposten:

”Norske statsborgere er medlemmer i en hærskare av organisasjoner. Gjennom det lærer vi mye om samhandling, respekt for andre og hvordan vi skal opptre. Det skaper også en rimelig begrunnet tillit. Dette betyr ikke at nordmenn er dumme, i den forstand at vi ikke skjønner at vi blir lurt. Når du har tillit, så er det basert på erfaringen at det er mulig å ha det.” Ifølge Todal Jensen kan vi takke hele 17.mai opptoget av idrettslag, velforeninger, korps, kirkeråd, ungdomsklubber, speidergrupper, hobbyklubber, og menigheter for den tilliten vi har til hverandre. Vi har fått gjort ting sammen og opplevd at det er mulig å stole på folk, og det er derfor vi har den tilliten til hverandre.



Undersøkelsen viste også at kristne var de mest tillitsfulle blant nordmenn igjen. En del av forklaringen ligger kanskje i at sannheten står veldig sentralt i kristen tro, men det er også sant at kristne mennesker også er mere aktive i frivillig arbeid. På lillejulaften gikk jeg sammen med menighetskoret mitt  (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige) og sang julesanger for eldre på gamlehjem, venner og kjente. Vi møtte opp på kirken alle som ville og arrangerte kjøreplasser og kjørerute på 5 minutter. Det var kjempemorro, og vi fikk muligheten til å dele litt juleglede med andre mennesker. Jeg kunne stole på alle som jeg sang med der, ikke fordi jeg er godtroende, men fordi jeg har opplevd gjennom å tjene og bli tjent i kirken at det er mulig å stole på folk. ”Vi stoler på deg.” For noen flotte ord!

Friday, January 6, 2012

Dette er vårt samfunn

Våren 2004 ble ordet “dugnad” kåret til Norges nasjonalord (knepen seier foran jah på innpust, matpakke, hæ og koselig). Ordet virker jo veldig norsk. Vi kjenner dug fra dugelig, dugleik, og det norrøne ordet for frokost, dugurd (frokost kommer fra tyske Fruhstuck), og nad fra norske ord som bunad, lagnad, osv. Men bortsett fra ordlyden ordet har så er dugnadsbegrepet i seg selv utpreget norsk. Det står for felles utført frivillige arbeide som bringer sammen lokalsamfunn for et felles prosjekt som vanligvis er til felles nytte. Det er forventet at gode samfunnsmedlemmer deltar i slike prosjekter i Norge, siden det som regel gjelder noe som angår oss alle sammen. Denne tanken spiller en viktig rolle i norsk kultur. Det finnes vel få ord som bærer med seg edlere assosiasjoner enn “dugnadsånd” for eksempel.

Hva er det som motiverer mennesker til å delta i dugnader og annet frivillig arbeide? Det er absolutt ikke noe som en kan ta som en selvfølge. Jeg har nå bodd i mange andre land, og har ofte tenkt om et nabolag at”her kunne man trengt en dugnad eller to.” Veldig ofte virker det som om folk ganske enkelt ikke bryr seg om sitt lokalsamfunn, de har ganske enkelt ikke noe begrep om eierskap eller tilhørighet. I Alexis de Tocqueville sin klassiker Democracy in America beskriver han denne tilstanden:

”I noen europeiske land ser innbyggerne seg som en slags leietagere, og stiller seg likegyldig til hvordan det går med den flekken de bor på. Store endringer blir foretatt uten deres samtykke og (med mindre noen andre forteller dem om det) uten at de vet om det. Faktisk er borgeren likegyldig til tilstanden av lokalsamfunnet sitt, politiet på gatene hans og oppussing av kirken eller prestegården deres [dette var i 1831], for han ser alle disse tingene som om de ikke vedkommer ham, og er eiendelene til en mektig fremmed person som han kaller Regjeringen. Han har bare nytteinteresse i disse eiendelene, og underholder ingen tanker om eierskap eller forbedring. Denne manglende interessen går så langt at dersom hans eller hans barns sikkerhet er i fare vil han, heller enn å prøve å forhindre trusselen, folde armene sine og vente til nasjonen kommer til hans unnsetning. Denne samme personen som har overgitt sin egen frie vilje til en så stor grad har ingen naturlig tilbøyelighet til å adlyde autoriteter. Han bøyer seg for den laveste embetsmann, men trosser loven som en beseiret fiende så snart dens overlegne makt er borte. Han er i et evig grenseland mellom trelldom og lovløshet.” (oversatt fra engelsk)

Dette sitatet er kanskje litt satt på spissen, men en kan se tendenser til slik distansering mellom individer og lokalsamfunn som er bekymrende selv i Norge. Hva er det som får mennesker til å føle eierskap for sitt samfunn? Hva får oss til å ønske å ta et tak og hjelpe hverandre? Jeg skriver denne bloggen for å dele mine tanker om frivillig arbeide og private initiativer for forbedring, og jeg setter pris på erfaringer, tanker, sitater, og aktuelle saker som dere kan bidra med. Personlig er jeg overbevist om at et samfunn ikke kan overleve når bare regjeringen skal fikse alt ved å kaste penger på lokale problemer. Vi trenger folk som ruller opp ermene og bestemmer seg for å gjøre noe med det selv. Kort sagt, Norge trenger dugnad!