En veldig vis venn av meg fortalte meg en gang at han ikke hadde visst hva det virkelig betydde å være en mann før Gud ga ham en datter. Jeg lurte på hva han mente med det. Nå som jeg har en datter selv vet jeg fortsatt ikke helt hva han mente, men jeg tror jeg beginner å forstå litt av det. Det er et unikt naturlig bånd mellom far og datter. Som en av fem gutter så jeg ikke det båndet i min oppvekst, og begynte først å merke det da jenter ble en viktigere del av hverdagen og jeg prøvde å forstå disse fremmede vesnene ;)
En historie som fortsatt rører meg hørte jeg fra ei jente som en dag fikk vite at en klassekamerat hadde begått selvmord. Hun gikk hjem til gården sin så fort hun kunne og lette med en gang etter faren sin. Da hun ikke fant ham i huset gikk hun ut til låven. Med en gang hun fikk øye på ham løpte hun inn i armene hans og gråt i strie strømmer. Han stod der bare stille og holdt henne, og hun følte seg trygg. Denne jenta hadde ikke det beste forholdet til faren sin, og de kranglet ofte. Men når det virkelig gjalt så var det ham hun ville ha til å trøste henne og holde henne. Det var der hun kunne føle seg trygg når alt annet var galt.
Den lille jenta mi er fortsatt veldig ung, og det er mange ting hun ikke forstår ennå. I begynnelsen var det ikke lett å være annenrangs til mammaen hennes (men så har de jo kjent hverandre 9 måneder lenger enn det hun har kjent meg da). Men i det siste har hun blitt mer og mer av en pappajente, ihvertfall til visse tider. Når hun våkner opp om morgenen leter hun etter meg med øynene sine, og hun blir ikke fornøyd før hun finner pappa og gir ham dagens første smil. Ikke noen bedre måte å våkne opp på enn ved solstråler fra lillejenta mi.
Selv føler jeg et sterkt ansvar for henne. Jeg kommer til å være den mannlige rollemodellen hennes, og hun kommer til å bruke meg som målestokk for hvordan hun kan forvente at menn skal behandle henne, og hva slags egenskaper hun bør se etter når tiden har kommet hvor hun vil finne seg sin egen livsledsager. Jeg håper jeg kan være verdig den tilliten. Men en ting skal være sikkert: det er ingenting som motiverer meg mer til å være en god ektemann og far enn å se hvilken tillit og tro min kone og datter har til meg. Kanskje det er noe av det vennen min mener med å vite hva det vil si å være en mann.
Videoen under var det som fikk meg til å tenke på far/datter-forhold. Det er en vakker kortfilm om livets kretsløp sett i perspektiv av en far og en datter. En av de beste jeg noensinne har sett.
Som jeg nevnte tidligere er jeg et medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. I kirken min har vi et sitat jeg liker der Gud sier “Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke” og et annet sted “Dere kan ikke med deres naturlige øyne i øyeblikket se hvilken plan deres Gud har med det som skal komme heretter.” I begge sitatene sier Gud stort sett ”Vær tålmodig, stol på meg. Dere kan ikke helt forstå hvorfor ennå, men en dag kommer dere til å forstå.” I løpet av livet mitt har det vært noen ting Gud har fortalt meg at jeg skulle gjøre eller ikke gjøre uten at jeg den gang visste helt hvorfor, men nå som jeg ser tilbake er jeg så glad for at jeg hørte på ham. Litt som i denne sangen.
Vi har alle lyst til å være forberedt når de store livsforandrende øyeblikkene kommer i livene våre: første gang en virkelig elsker noen, når en blir gift, når en blir pappa eller mamma for aller første gang, osv. Men når en kommer dit oppdager en at en aldri er helt forberedt på det. Disse øyeblikkene forandrer alt: hvordan vi ser oss selv, vår hverdag, vårt følelsesliv og hvordan vi ser verden. Vi blir kastet ut i en ny virkelighet der universets lover har forandret seg og vi ikke helt vet om vi faller eller flyr. I slike øyeblikk er det ikke lett å ”følge hjertet sitt” fordi hjertet selv prøver å finne en ny balanse og ikke helt kan bestemme seg om det skal være i halsen eller magen ;) Dersom jeg hadde fulgt alle følelsene og tankene mine da jeg først ble sammen med Kaja, kona mi nå, er jeg ganske sikker på at forholdet ikke hadde vart lenge. Jeg er så glad for noen enkle prinsipper som Gud hadde lært meg så jeg kunne unngå de mange fellene og fallgruvene som fantes underveis til der vi begge hadde lyst til å komme.
For eksempel, i kirken min har vi noe som heter kyskhetsloven. Den sier at en ikke skal ha sex før ekteskapet og at en skal være ett hundre prosent trofast når en er gift. Vi har også et prinsipp som heter handlefrihet. Det betyr at en skal respektere andres rett til å velge og til å føre sitt liv slik de selv velger å gjøre. Da jeg ble sammen med Kaja hadde jeg vært forelsket i henne i omtrent 8 måneder (hun visste om det i omtrent 6 av dem). Jeg vet at mange menn i min situasjon føler et sterkt ønske om å kunne ’sette sitt merke’ på jenta si, for å kunne bekrefte at ”hun er min!” For menn skjer det ofte gjennom intimitet, og jeg hadde så lyst til å kysse henne. Men for henne var det viktig å sette grenser og være sikker på at hun ikke forhastet noe. Respekten jeg hadde for henne og hennes handlefrihet fikk meg til å tøyle meg. Jeg prøvde ikke å skyve grensene hun hadde satt, og det ga meg sjansen til å bli mye bedre kjent med henne. For Kaja ble det et bevis på at hun kunne stole på meg og at jeg respekterte grensene hennes. Til slutt hadde vi vårt første kyss rett etter at vi var blitt forlovet, som forresten også var det hun hadde ønsket seg.
Nå som jeg ser tilbake tre år senere er jeg så glad for hvordan vårt forhold utviklet seg. Jeg ser og hører eksempler fra en del venner og kjente på hvordan det kanskje kunne ha gått ellers. Det er så mange gutter som ikke kontrollerer det ønsket om å vise sitt ’eierskap’ av jenta si, og derfor skyver grenser for intimitet som jenta ikke er klar for. Resultatet er ofte en gjensidig mistro, jenta fordi hun vet han kan få henne til å gjøre noe hun egentlig hadde bestemt seg imot, og han fordi hun ikke reagerer på den måten han hadde håpet eller trodd. Andre gutter prøver å hevde eierskap ved å såre henne, og derved bevise for seg selv hvor stor makt han har over henne. Til slutt blir mange forhold en maktkamp som ikke har noe å gjøre med ekte kjærlighet. Dersom det går videre så kan det lett skje at fysisk tiltrekning overskygger alt annet i forholdet, og at en en dag våkner opp og blir klar over at det er alt som holder en sammen. Jeg har hatt sjansen til å bli kjent med kona mi, jeg forstår litt hvordan hun tenker, hva som gjør henne glad eller lei seg, hva som får øynene hennes til å lyse opp, hva som er vakkert for henne, og hva hennes drømmer er. Dette kan en lett gå glipp av dersom det fysiske overskygger alt.
Dette er tendenser som jeg var delvis klar over før, men det er først nå etter noen år som gift mann at jeg virkelig kan verdsette visdommen i kyskhetsloven. Når en deler alt som i ekteskap føler man en utrolig sterk forbindelse til sin ektefelle. Jeg blir mer og mer klar over at livet mitt nå er ”oss” og at jeg ikke bare lever for meg selv lenger. Denne sterke forbindelsen kommer ofte sammen med en forferdelig angst for å miste den en er glad i, enten ved død eller ved at den andre ikke vil ha en lenger. Når jeg fikk slike ”angstanfall” tidlig i ekteskapet vårt (ja, det var nesten så sterkt) så visste jeg at vi hadde gitt et høytidelig løfte til hverandre og til Gud om å elske og ære hverandre og holde oss til hverandre og ingen andre for tid og all evighet. Jeg kunne se på gifteringen min og føle en varm sikkerhet at dette kommer til å vare. Jeg vet jeg kan stole på Kaja, og hun vet at hun kan stole på meg. Det er så hjerteskjærende å høre på venner som opplever den samme angsten og blir klar over at ”mitt liv er bundet til en som ikke er bundet til meg, en jeg ikke vet om jeg kan stole på, en som hvert øyeblikk kan forlate meg for den neste den finner som er mer attraktiv enn meg.” Venner som opplever å bli bedratt, forlatt, og som fortsatt føler seg bundet til en som ikke er verdig deres kjærlighet.
Dette er bare noen av eksemplene på hvorfor jeg er glad for at jeg fulgte noe Gud fortalte meg, selv om jeg først ikke visste helt hvorfor. Jeg er glad for at noen kjenner meg bedre enn jeg selv.
