Jeg er glad i deg

Vet du? Norske er et pussig språk. Vi begynner setninger med nei selv om vi faktisk sier ja (“Skal vi gifte oss?” “Nei, jeg får vel si ja til det da”), vi sier “ha det,” uten at vi sier akkurat hva vi vil den andre skal ha. Jeg tenkte på måten vi uttrykker kjærlighet til hverandre på norsk. Vi sier ”jeg er glad i deg.” Bare prøv å oversette det uttrykket direkte! ”I am glad in you” eller ”I am happy in you.” Likevel passer det liksom på norsk. Det får meg til å tenke på den deilige følelsen jeg får når jeg tenker på den lille ettårige jenta mi eller på kona mi, når jeg tenker på det at vi er en familie og at vi kommer til å være sammen idag, imorgen, og har hele livet sammen foran oss.

”Jeg er glad i deg.” Ikke bare ”du gjør meg glad.” Det høres så selvisk ut, som om den andre bare har den funksjonen for en. Jeg er glad i deg betyr for meg å være full av takknemlighet for den gaven den andre er i livet mitt, og å ønske av hele mitt hjerte å kunne gi tilbake ihvertfall en liten brøkdel av den gleden som jeg føler. Det betyr at jeg verdsetter deg for den du er, og ikke for hva du kan eller ikke kan gi meg.

Jeg er glad i deg betyr ikke å leve på en sky. Selv om jeg er relativt nygift fortsatt så vet jeg det. Hver dag har sine små vanskeligheter eller misforståelser som jeg og kona mi må overvinne sammen. Det er kanskje lett å si ”jeg er glad i deg,” men det er noe annet å bestemme seg for å også leve slik fra dag til dag. Jeg lever ikke bare for meg selv lenger. Mitt liv er større enn bare meg selv nå, sammenflettet med en kone og et barn som trenger meg slik som jeg trenger dem. Jeg kan ikke bare gjøre hva jeg vil når jeg vil. Det finnes stadig hensyn jeg må ta, stadig noe å bidra med, en tjenestegjerning, en liten vennlig tekstmelding, et kjøkken som aldri synes å holde seg rent ;) 

Likevel kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig i hele livet mitt. Aldri før har jeg følt at livet har så mye mening. Aldri før har jeg visst hvordan det er å holde et lite liv i hendene sine som stoler så betingelsesløst på en.

”Jeg er glad i deg” betyr at mitt liv ikke bare er mitt eget, og gleden er ikke min egen lenger. Jeg er glad i deg. Min glede er i deg, i oss.

Her er en sang som vi liker å synge sammen

Vi stoler på deg

For et par år siden kom jeg hjem til Norge etter å ha bodd et halvt år i England. Jeg møtte opp på Statens vegvesen i Notodden for å ta førerprøven min. Mens jeg fylte ut papirene og ventet nervøst på at klokka skulle nå prøvetiden min så jeg en sjokoladeautomat. Det vil si, det var ikke noen vanlig sjokoladeautomat med kjøleelementer og elektronikk. Automaten bestod av en papphylle med Daim, Stratos, Snickers og andre søtsaker utstilt med en pris skrevet under dem med tusj. De stod åpent, uten noe lokk eller noen glassvegg foran. I midten var det en liten åpning i pappen der en kunne betale, med påskriften: “Vi stoler på deg.” I det øyeblikket var jeg veldig stolt av å være norsk. Jeg hadde nettopp kommet fra et halvt år i det som kanskje er verdens mest overvåkede land. I hver buss, hver butikk, og til og med i enkelte parker stod det på skilt med stor skrift “Vi ser hva du gjør” eller “Smil! Du er på overvåkningskamera!” Hver gang jeg så et varselskilt der stod det tydelig skrevet hvor mange års fengsel eller hvor stor bot en kunne forvente dersom en brøt forbudet. Og så kommer jeg hjem til “Vi stoler på deg.”

Hva betyr det for oss at vi viser og blir vist tillit? En undersøkelse fra European Social Survey (ESS) viser at nordmenn er de mest tillitsfulle i Europa. 9 av 10 nordmenn mener det ikke er noen grunn til å være forsiktig eller skeptisk når en møter nye mennesker. I Øst-Europa generelt mener bare 3 av 10 det samme. Betyr det at vi er naive? Anders Todal Jensen, professor i statsvitenskap ved NTNU sa noe veldig interessant om det i 

Aftenposten:

”Norske statsborgere er medlemmer i en hærskare av organisasjoner. Gjennom det lærer vi mye om samhandling, respekt for andre og hvordan vi skal opptre. Det skaper også en rimelig begrunnet tillit. Dette betyr ikke at nordmenn er dumme, i den forstand at vi ikke skjønner at vi blir lurt. Når du har tillit, så er det basert på erfaringen at det er mulig å ha det.” Ifølge Todal Jensen kan vi takke hele 17.mai opptoget av idrettslag, velforeninger, korps, kirkeråd, ungdomsklubber, speidergrupper, hobbyklubber, og menigheter for den tilliten vi har til hverandre. Vi har fått gjort ting sammen og opplevd at det er mulig å stole på folk, og det er derfor vi har den tilliten til hverandre.

Undersøkelsen viste også at kristne var de mest tillitsfulle blant nordmenn igjen. En del av forklaringen ligger kanskje i at sannheten står veldig sentralt i kristen tro, men det er også sant at kristne mennesker også er mere aktive i frivillig arbeid. På lillejulaften gikk jeg sammen med menighetskoret mitt  (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige) og sang julesanger for eldre på gamlehjem, venner og kjente. Vi møtte opp på kirken alle som ville og arrangerte kjøreplasser og kjørerute på 5 minutter. Det var kjempemorro, og vi fikk muligheten til å dele litt juleglede med andre mennesker. Jeg kunne stole på alle som jeg sang med der, ikke fordi jeg er godtroende, men fordi jeg har opplevd gjennom å tjene og bli tjent i kirken at det er mulig å stole på folk. ”Vi stoler på deg.” For noen flotte ord!

Dette er vårt samfunn

Våren 2004 ble ordet “dugnad” kåret til Norges nasjonalord (knepen seier foran jah på innpust, matpakke, hæ og koselig). Ordet virker jo veldig norsk. Vi kjenner dug fra dugelig, dugleik, og det norrøne ordet for frokost, dugurd (frokost kommer fra tyske Fruhstuck), og nad fra norske ord som bunad, lagnad, osv. Men bortsett fra ordlyden ordet har så er dugnadsbegrepet i seg selv utpreget norsk. Det står for felles utført frivillige arbeide som bringer sammen lokalsamfunn for et felles prosjekt som vanligvis er til felles nytte. Det er forventet at gode samfunnsmedlemmer deltar i slike prosjekter i Norge, siden det som regel gjelder noe som angår oss alle sammen. Denne tanken spiller en viktig rolle i norsk kultur. Det finnes vel få ord som bærer med seg edlere assosiasjoner enn “dugnadsånd” for eksempel.

Hva er det som motiverer mennesker til å delta i dugnader og annet frivillig arbeide? Det er absolutt ikke noe som en kan ta som en selvfølge. Jeg har nå bodd i mange andre land, og har ofte tenkt om et nabolag at”her kunne man trengt en dugnad eller to.” Veldig ofte virker det som om folk ganske enkelt ikke bryr seg om sitt lokalsamfunn, de har ganske enkelt ikke noe begrep om eierskap eller tilhørighet. I Alexis de Tocqueville sin klassiker Democracy in America beskriver han denne tilstanden:

”I noen europeiske land ser innbyggerne seg som en slags leietagere, og stiller seg likegyldig til hvordan det går med den flekken de bor på. Store endringer blir foretatt uten deres samtykke og (med mindre noen andre forteller dem om det) uten at de vet om det. Faktisk er borgeren likegyldig til tilstanden av lokalsamfunnet sitt, politiet på gatene hans og oppussing av kirken eller prestegården deres [dette var i 1831], for han ser alle disse tingene som om de ikke vedkommer ham, og er eiendelene til en mektig fremmed person som han kaller Regjeringen. Han har bare nytteinteresse i disse eiendelene, og underholder ingen tanker om eierskap eller forbedring. Denne manglende interessen går så langt at dersom hans eller hans barns sikkerhet er i fare vil han, heller enn å prøve å forhindre trusselen, folde armene sine og vente til nasjonen kommer til hans unnsetning. Denne samme personen som har overgitt sin egen frie vilje til en så stor grad har ingen naturlig tilbøyelighet til å adlyde autoriteter. Han bøyer seg for den laveste embetsmann, men trosser loven som en beseiret fiende så snart dens overlegne makt er borte. Han er i et evig grenseland mellom trelldom og lovløshet.” (oversatt fra engelsk)

Dette sitatet er kanskje litt satt på spissen, men en kan se tendenser til slik distansering mellom individer og lokalsamfunn som er bekymrende selv i Norge. Hva er det som får mennesker til å føle eierskap for sitt samfunn? Hva får oss til å ønske å ta et tak og hjelpe hverandre? Jeg skriver denne bloggen for å dele mine tanker om frivillig arbeide og private initiativer for forbedring, og jeg setter pris på erfaringer, tanker, sitater, og aktuelle saker som dere kan bidra med. Personlig er jeg overbevist om at et samfunn ikke kan overleve når bare regjeringen skal fikse alt ved å kaste penger på lokale problemer. Vi trenger folk som ruller opp ermene og bestemmer seg for å gjøre noe med det selv. Kort sagt, Norge trenger dugnad!