Dette er vårt samfunn

Våren 2004 ble ordet “dugnad” kåret til Norges nasjonalord (knepen seier foran jah på innpust, matpakke, hæ og koselig). Ordet virker jo veldig norsk. Vi kjenner dug fra dugelig, dugleik, og det norrøne ordet for frokost, dugurd (frokost kommer fra tyske Fruhstuck), og nad fra norske ord som bunad, lagnad, osv. Men bortsett fra ordlyden ordet har så er dugnadsbegrepet i seg selv utpreget norsk. Det står for felles utført frivillige arbeide som bringer sammen lokalsamfunn for et felles prosjekt som vanligvis er til felles nytte. Det er forventet at gode samfunnsmedlemmer deltar i slike prosjekter i Norge, siden det som regel gjelder noe som angår oss alle sammen. Denne tanken spiller en viktig rolle i norsk kultur. Det finnes vel få ord som bærer med seg edlere assosiasjoner enn “dugnadsånd” for eksempel.

Hva er det som motiverer mennesker til å delta i dugnader og annet frivillig arbeide? Det er absolutt ikke noe som en kan ta som en selvfølge. Jeg har nå bodd i mange andre land, og har ofte tenkt om et nabolag at”her kunne man trengt en dugnad eller to.” Veldig ofte virker det som om folk ganske enkelt ikke bryr seg om sitt lokalsamfunn, de har ganske enkelt ikke noe begrep om eierskap eller tilhørighet. I Alexis de Tocqueville sin klassiker Democracy in America beskriver han denne tilstanden:

”I noen europeiske land ser innbyggerne seg som en slags leietagere, og stiller seg likegyldig til hvordan det går med den flekken de bor på. Store endringer blir foretatt uten deres samtykke og (med mindre noen andre forteller dem om det) uten at de vet om det. Faktisk er borgeren likegyldig til tilstanden av lokalsamfunnet sitt, politiet på gatene hans og oppussing av kirken eller prestegården deres [dette var i 1831], for han ser alle disse tingene som om de ikke vedkommer ham, og er eiendelene til en mektig fremmed person som han kaller Regjeringen. Han har bare nytteinteresse i disse eiendelene, og underholder ingen tanker om eierskap eller forbedring. Denne manglende interessen går så langt at dersom hans eller hans barns sikkerhet er i fare vil han, heller enn å prøve å forhindre trusselen, folde armene sine og vente til nasjonen kommer til hans unnsetning. Denne samme personen som har overgitt sin egen frie vilje til en så stor grad har ingen naturlig tilbøyelighet til å adlyde autoriteter. Han bøyer seg for den laveste embetsmann, men trosser loven som en beseiret fiende så snart dens overlegne makt er borte. Han er i et evig grenseland mellom trelldom og lovløshet.” (oversatt fra engelsk)

Dette sitatet er kanskje litt satt på spissen, men en kan se tendenser til slik distansering mellom individer og lokalsamfunn som er bekymrende selv i Norge. Hva er det som får mennesker til å føle eierskap for sitt samfunn? Hva får oss til å ønske å ta et tak og hjelpe hverandre? Jeg skriver denne bloggen for å dele mine tanker om frivillig arbeide og private initiativer for forbedring, og jeg setter pris på erfaringer, tanker, sitater, og aktuelle saker som dere kan bidra med. Personlig er jeg overbevist om at et samfunn ikke kan overleve når bare regjeringen skal fikse alt ved å kaste penger på lokale problemer. Vi trenger folk som ruller opp ermene og bestemmer seg for å gjøre noe med det selv. Kort sagt, Norge trenger dugnad!